Hvordan gjetes en reinflokk på vinteren? Reinfakta ble med Elle Majja, Mikkel Johannes og Per Johannes.

Vintergjeting av rein

Čoarvejohka, Øvre Ánarjohka nasjonalpark

Det er 1. Januar 2024 og klokken er snart 07.00. Gradestokken viser – 28, og Per Johannes Eira (40) har stått opp for å koke vann til morgenkaffen. Det er snart tid for å kjøre rundt flokken igjen. Kuldeperioden har vart en stund nå og det er meldt kulde en stund fremover.

- En kuldeperiode som varer er veldig etterlengtet. Stabile forhold gir stabile beiter, og hittil i år har beitene vært veldig gode. Snøen inn mot marka er porøs, så det er lett for rein å grave seg ned til lavet. Det betyr mye mindre arbeid for oss, fordi reinene beveger seg mindre. Vi starter rundt flokken like før det lysner, også er vi oppe på høyfjellet når det er lyst. Da kan vi se hvor flokken er og om den har bevegd seg.

– Vi starter rundt flokken like før det lysner, også er vi oppe på høyfjellet når det er lyst. Da kan vi se hvor flokken er og om den har bevegd seg.

Hvor ofte kjører dere flokken?

Det er avhengig av vær og vind og beiteforhold, og om det er andre siidaer som er i nærheten. Noen ganger må man kjøre flere ganger om dagen, andre ganger så holder det med en gang sånn som nå. Det går helt fint. Kanskje tar man en kveldstur bare for å gjøre det, men det er ikke alltid nødvendig. Det er fin tid på fjellet. Flokken er rolig, og beitene er gode.

Ungdommene ut
Etterhvert står datteren Elle Majja (18) og sønnen Mikkel Johannes (20) opp. Før klokken er 08:00 har de startet på sin del av runden rundt flokken.
– Det er bare å følge løypa vi kjørte i går inn til Finskegrensa, formaner far før avgang.
I jul og nyttårshelga er det to familier som gjeter flokken hos Čoarvejoga siida. Totalt er det 6 familier (andeler) som har reinen sammen, og de bytter på å ha gjeteuker.

– Nå når det er gode beiter og flokker er rolig, behøves det to gjetere. Vi starter fra hyttene og kjører på hver vår side av flokken helt til vi kommer til gjerdet som markerer grensa mot finland. Har rein krysset våre spor, altså gått ut av området vi ønsker å holde dem innenfor, så henter vi dem tilbake, forklarer Elle Majja. forklarer Elle Majja.

Rolige dager
Elle Majja og broren starter fra hytta og kjører mot finskegrensa. Snøen henger tungt på trærne når de kjører mot sør. Turen til grensa er vel på 15-16 kilometer.
En sammenblanding med naboflokken vil man unngå fordi det skaper ekstararbeid. Flokkene må kanskje i gjerdet, og det er en ressurskrevende operasjon som krever at alle i siidaen må stille opp med forberedelse, gjennomføring og etterarbeid. Det kan fort gå en uke og ekstrautgifter påføres.

– Er det en mindre sammenblanding, så hender det at istedenfor å ha i gjerdet, så tar vi fast reinan med lasso ute i terrenget. I seg selv er det ikke så krevende som å ha i gjerdet, men det kan fort gå både tre og fire dager til dette. Det krever sitt, og derfor er det best å unngå, smiler Elle Majja.

Klokken er rundt 09:00 når de passerer tregrensa og når grensegjerdet. Det er enda ikke helt lyst og det de to ungdommene må vente til det er lyst for å se hvor flokken er. I dag hadde ingen rein krysset sporet, så det blir ikke ekstrarunder for å spore opp reinene som er på tur vekk.

TRE DÅRLIGE VINTRE PÅ KORT TID I FINNMARK

I løpet av 2017 til 2022 var det tre vintre med dårlige beiter i Finnmark. Snøen mot marka var ikke kornete som det skal være, men frosset til is. Det var i tillegg flere perioder med mildt vær, det regnet, og det ble flere lag med is som reinsdyrene ikke klarte å komme seg gjennom ned til marka.

Siidaene ble avhengige av å fore. Det er et veldig tungt arbeid som også er risikabelt. Vi må transportere forsekker på 800 kg og rundballer som veier over 1. tonn med skutere som veier 300 – 350 kg. Transportavstanden er for oss 60-70 km. Heldigvis har vi unngått farlige ulykker, men skutervelt blir det jo. Tidligere kom slike vintre omtrent hvert 40 år, men vi fikk tre sånne på seks år. Å fore rein er ikke ønskelig i det hele tatt.

-Nå er det egentlig bare luksus. Gode beiter og nabosiidaen er ikke så nærme. Reinen beveger seg lite og jeg kjenner ikke det indre stresset som man pleier noen år, sier Per Johannes.

Noen dager er det «murku» (vintertåke) og sikten er dårlig. Da er det ikke så mye annet å gjøre enn å kjøre tilbake til hytta. Da tar man gjerne en ekstratur senere fordi man ikke har visuell kontroll. I dag så ser man hvor flokken er, og dagen i dag blir enkel. Andre dager er det veldig dårlig vær og sporet man følger kan være fokket igjen.

Elle Majja er lærlig i reindrift hos sin far. Hun har to år bak seg på reindritslinja på videregående skole i Kautokeino, og nå skal hun være lærling i to år.

Jeg vet ikke om jeg blir å jobbe i reindrift i fremtiden, fordi jeg ikke vet hvordan det blir med andel og sånt. Det er jo det som lager litt begrensninger for oss. Unge ønsker gjerne å satse, men så har reinbeitedistriktene øvre reintall. Det er ikke plass til alle. Så man må jo bare se an på hvordan det blir, men helt klart jeg har lyst til å arbeide med rein bare jeg får muligheter til det.  

Hvordan kler man seg i kulda?

Det er helt avhengig hvor mye man skal bevege seg. Skal man kjøre med skuter i -30 og vind, så må man han ha godt med klær og flere lag. Selv tar jeg på meg pesk (samisk plagg av reinsdyrskinn), skaller (fottøy) og gistát (votter) sydd av reinskinn på de kaldeste dagene. Innerst kan man ha ullundertøy, deretter en tykkere ullbukse og genser, en tynn dunbukse og en tunn dunjakke og ytterst skuterbukse og jakke eller dress. Utenpå der igjen kan man ha en snøskuterfrakk, om man ikke har på pesk. 

– Jeg synes skaller sydd av skalleskinn på beina er det aller beste. De isolerer godt og man kan bevege tærne. Det er også såpass kaldt at skallene blir ikke vår når man kjører med skuter. Så må jeg si at skaller av skalleskinn er varmere enn skaller av leggskinn, sier Elle Majja. Hun syr selv alt av sine tradisjonelle klær og sier hun er heldig som har vokst opp i et hjem hvor duodji (samisk håndverk) har vært en naturlig del av hverdagen hele livet.

Mye forstyrrelser

Beaskades reinbeitedistrikt er preget av utbygging. Den nye riksveien går på vestsiden av distriktet og her er det et langstrakt hyttefelt. På nordsiden er det steinbrudd og bebyggelse. Og med en turistattraksjon, så blir det mange som vandrer ute i terrenget.

- Vi prøver å ha en god dialog og opplyse hvor reinen. Slik unngår vi mange situasjoner. Noen ganger har hundekjørerne forståelse, andre ganger hender det at de blir sint.

Per Johannes med famlie har vår, sommer og høstbeite i Beaskades reinbeitedistrikt. Innenfor Beaskadas har de kalvingsområder, høstbeite og parringsområder. De starter fra vinterbeitene i månedsskiftet april/mai og er tilbake i vintrebeitene rundt midten av november.

Det er ikke langt fra Beaskades reinbeitedistrikt til byen Alta med 20.000 innbyggere og et stort hundekjørermiljø. I distriktet har de turistattraksjonen Alta Canyon og en gammel riksvei som går tvers gjennom distriktet. Distriktet sliter derfor med forstyrrelser av flokken.  Hundekjørere kan kjøre hvor de vil og av og til havner de inn i en kalvende simleflokk.

Vi prøver å ha en god dialog og opplyse hvor reinen. Slik unngår vi mange situasjoner. Noen ganger har hundekjørerne forståelse, andre ganger ikke.

Beaskades reinbeitedistrikt er preget av utbygging. Den nye riksveien går på vestsiden av distriktet og her er det et langstrakt hyttefelt. På nordsiden er det steinbrudd og bebyggelse. Og med en turistattraksjon, så blir det mange som vandrer ute i terrenget.

Det medfører at flokken ikke får beitero til tider. Vi får ofte høre at vi har ikke sett rein, men det er jo en grunn til det. Reinen trekker seg unna. Noen slipper også hunder løs så de får springe fritt og har holdningen “min hund gjør ikke noe galt”. Noen tenker nok også at de er kommet til “villmark” og derfor bare slipper hunden løs, de vet kanskje ikke engang at de befinner seg midt i et reindriftsområde?

Det hender at hundene ikke kommer tilbake til eier og kan bli borte i flere dager. Per Johannes har funnet hunder flere ganger og levert tilbake til eiere.

Hva tenker du man kunne gjort for å forbedre situasjonen? – Jeg tror at folk flest ønsker å være hensynsfull så lenger de er opplyste. Det burde iallefall vært informasjon til besøkende om at området de er i reindriftsområder og hvordan reinen reagerer på trafikk. Tenker da spesielt at både kommunen og de som driver på med turisme og markedsfører området har et ansvar. Kanskje kunne det vært informasjon om dette på turistinformasjonen, kommunens hjemmesider og at man også hadde satt opp noen skilt? Det tror jeg alle parter hadde vunnet på.

Det kommer også nye søknader om etableringer som tar en bit av beitelandet. Et eksempel er ønsket om å

etablere av gapahuker over tregrenser i forbindelse med hyttefeltet på vestsiden av reinbeitedistriktet. Distriktet gikk i mot fordi dette vil medføre ytterligere trafikk i et allerede presset område. Det ble gitt tillatelse til å etablere ett.

I seg selv tar ikke gapahuken mange kvadratmeter, men det er jo den påfølgende trafikken til og fra den som medfører at reinen vil trekke seg unna området. Reinen er skyere ut mot høsten, og den trenger all beitero den kan få for å bygge og fettreserver til vinteren.  

Det påståes av enkelte i samfunnsdebatten at reindrifta protesterer og hemmer utvikling. Hva tenker du om det?

–  Jeg tenker at å være for eller i mot handler om perspektiv. I hvilket perspektiv er du i mot og hva er du for?  I vårt perspektiv er vi for å bevare naturen og økosystemet som er her for at et folk, en næring og matproduksjon som hører til her fortsatt skal bestå. Å ta hensyn til reindriftsområder er derfor også å si ja til en levende natur og et naturlig økosystem. Når det gjelder utbygginger så taes Beitelandet bit for bit. Det er noe den enkelte kanskje ikke tenker på når vi skal ta stilling i akkurat deres sak.

Vi forstår folks behov for å komme seg ut og menneskelig er det er tungt når vi må gå i mot planer slik som med gapahukene, spesielt når mange utenfor næringen ikke ser konsekvensene det har for reindrifta. Men vi har ikke noe valg dersom reindriften her skal ha en fremtid. Vår frykt er at tilslutt har vi kun Luvddiid-čohkka (en fjelltopp midt i distriktet, red.anm) som reinen kan benytte. Jeg tror ikke det er noen som ønsker at vi skal komme dit og til syvende og sist er det opp til oss å gjøre det vi kan for at det ikke skjer.
 

Spesielle møter

Veien over Beaskađas og veien til Alta Canyon er en populær turløype, og der kan man møte på mange forskjellig folk. En dag i mai var Per Johannes og kona ute og foret reinflokken nært veien til. Det var meldt uvær og de hastet litt med arbeidet. Plutselig kommer en kar gående langs en stengt skuterløype.

– Han hadde kun hettegenser, jeans og en sekk på ryggen, og spurte på engelsk veien til Alta canyon. Jeg måtte forklare han at det her var egentlig en livsfarlig ferd som han har lagt seg ut på, med tanke på været som var meldt og hans bekledning. Det var solskinn akkurat da, men været på Beaskađas kan snu fort. Er ikke spesielt god i engelsk, men fikk hjelp av kona til å oversette. Til slutt gikk han med på å gå tilbake til fjellstua. Litt senere blåste det opp til skikkelig uvær og i ettertid har jeg tenkt at det var flaks vi traff han og at vi muligens reddet et liv.