Klimaekspertene som ignoreres

Gjeterfolk er verdensmestre i klimatilpasning, men likevel ignoreres de på alle internasjonale toppmøter.

Kilde: Klassekampen

På klimakonferansen i Sharm el-Sheikh ble «Afrikas grønne mur» fremhevet som en modell for klimatilpasning i Afrika. Dette gigantiske treplantingsprosjektet er blitt trukket frem på flere klimamøter (Paris, Glasgow, og nå Sharm el-Sheikh) og er så langt lovet enorme 14 milliarder dollar i støtte. Den planlagte treplantingen skal dekke et 15 kilometer bredt belte over 8000 kilometer fra Senegal til Djibouti langs Saharas sørlige grense.

Prosjektet har allerede startet i Senegal – og der ser man nå noen av de negative konsekvensene. Fulani-nomadene som har beiteland i området hvor trærne plantes, blir ikke bare skjøvet til side, men de blir også sett på som et hinder for prosjektet. Gjeternes flyttinger blokkeres av trærne som plantes og viktig beiteland går tapt. I tillegg bøtelegges de lokale gjeterne når husdyr beiter i treplantingsområdet.

At nomader tilsidesettes av stater er en gammel praksis som går tilbake til kolonitiden, men som bringes videre i internasjonale fora som klimakonferanser. Dette skjer selv om både FNs klimapanel og naturpanel fremhever at det er viktig å lytte til og lære av den praktiske kunnskapen til urfolk og andre folkegrupper som lever tett på naturen.

Globalt finnes omkring 200 millioner hushold som livnærer seg hovedsakelig av gjeting av dyr og som flytter med årstidsvariasjoner. Eksemp­ler er masaier i Øst-Afrika, tuareger i Sahel og en rekke ulike reindriftsfolk fra Kina gjennom Russland til det nordlige Skandinavia.

Gjeting av dyr er en næringsvei som finnes på rundt en fjerdedel av jordens landareal og innebærer en spesialisert utnyttelse av ressurser i noen av klodens mest marginale områder, som ørkener, savanner, høyfjell og i Arktis.

Gjeterfolk er verdensmestere i fleksibilitet og rask omstilling. Dette betyr at de er flinke til å utnytte de muligheter som oppstår til enhver tid, hvilket nok også er hovedårsaken til at disse kulturene har overlevd gjennom mange tiår med modernisering og mye politisk motstand. De står på siden av statsmakten og nyter sjelden godt av politisk representasjon. Samtidig er det ofte økonomiske interesser som ønsker å bruke beitearealer til andre formål som anses som mer nyttige eller innbringende.

I alle land hvor det finnes nomadiske gjeterfolk, blir de sett på som uproduktive levninger fra fortiden. Stater anser som regel den mobile ressursbruken som uryddig og problematisk for en moderne forvaltning. I tillegg blir nomadisk husdyrhold anklaget for å være økonomisk irrasjonelt, lite produktivt, konfliktskapende og for å overbelaste miljøer ved for høye dyretall.

«Gjeterfolk blir de sett på som uproduktive levninger fra fortiden»

Forskning har for lengst tilbakevist slike påstander, som likevel lever videre blant enkelte aktører, spesielt blant dem som har interesse av å fortsette å marginalisere nomader.

Nomadisk husdyrhold har også langt lavere klimautslipp enn mer intensive former. Forsk­ning fra Sahel konkluderer blant annet med at denne driften er karbonnøytral (referert i den siste rapporten fra FNs klimapanel) i motsetning til mye annen kjøttproduksjon.

Det er nå velkjent at klimaendringene vil føre til mer ekstremvær og ustabile værforhold. Dette kommer uansett hvilke klimatiltak som settes i gang nå. Evne til omstilling vil derfor bli stadig viktigere for å kunne tilpasse seg mer ustabile værsystemer i fremtiden.

Denne tematikken er også relevant i Norge. For norske myndigheter har det alltid vært for mange rein i den samiske reindriften, men begrunnelsen har variert. På 1980-tallet oppsto argumentet om for mange rein i forhold til beitegrunnlaget, spesielt på Finnmarksvidda. Reindriften var altså ikke bærekraftig. Ikke bare ble lavmattene på vidda overbeitet, men produktiviteten var også for dårlig, ble det hevdet.

Klimavariasjon er imidlertid vel så viktig for hvordan det går med reindriften, som antall rein. Fokuset på reintall som problem har derfor vært sterkt overdrevet. Mye snø og islag kan i dårlige år gjøre beitene utilgjengelige. Dette så vi sist vinter. Da regnet det i november før bakken frøys, slik at det ble dannet et lokk av is over lavmattene, som gjorde dem vanskelig tilgjengelige for reinen. FNs klimapanel forventer at slik ising av reinbeitene vil oppstå stadig oftere i fremtiden.

Da er det smart å ha flere sterke dyr, som bukker, som kan hjelpe til å «åpne» beitene for hele flokken, hvilket er i samsvar med reineiernes kunnskapstradisjon. Problemet er at staten i flere tiår har fremmet et system basert på flokker med simler og kalver og få bukker. Denne politikken har økt reindriftens sårbarhet for klimaendringene.

Det er nå på tide å avslutte den lange norske tradisjonen med å belære reindriften og i stedet se på reineierne som eksperter på klimatilpasning i likhet med andre gjeterfolk. Mindre belæring og overkjøring fra den internasjonale bistanden og mer respekt for opparbeidede kunnskaper vil fremme en bedre klimatilpasning i utsatte områder.

var rocket_lcp_data = {"ajax_url":"https:\/\/reinfakta.no\/wp-admin\/admin-ajax.php","nonce":"e2be2079e2","url":"https:\/\/reinfakta.no\/aktuelt\/gjeterfolk-er-verdensmestere-i-klimatilpasning","is_mobile":false,"elements":"img, video, picture, p, main, div, li, svg","width_threshold":1600,"height_threshold":700,"debug":null}