Landet jeg aldri fikk se

Reinen sirkler rundt i kverna og Aina-Sööfe og familien er i full sving med årets reinskilling. Juleferien fra videregående har nettop begynt og Aina-Sööfe rakk arbeidets start. Men juleferien ringes ikke inn med marsipan og Askepott her i gården.

– Det er jo reinen som bestemmer hva vi gjør i jula. Og vær og vind. Akkurat nå skiller vi flokken og skal frakte reinsdyrene våre med trailere til vinterbeiteområdene. Det er ikke meldt så bra vær så vi er litt bekymret for beiteforholdene med dette været. Litt julefeiring blir det nok men det blir jo arbeid også.

– Plutselig må vi samle her og sikkert også hente rein fra nabodistriktet.

Har du ikke lyst på en skikkelig ferie når du endelig har fri fra videregående?

– Hehe! Ferie er ikke noe jeg lengter etter. Jeg lengter etter å komme til reinen, og når jeg er der har jeg det bra. Selvom det er hardt arbeid gir det meg energi og jeg har det godt. Når andre lengter til syden, så lengter jeg hjem og til reinflokken sier Aina-Sööfe med et smil om munnen.

– For meg er det vanlig at alle fridager tilbringes til fjells. Det er alltid noe å gjøre. Når det ikke er noe med flokken hjelper jeg til med å sette opp og reparere gjerder, sammens med pappaen min som jeg stort sett er til fjells sammen med.

Drømmen om å drive reindrift på heltid

Aina-Sööfe er 18 år og tilhører Siidaen Voengelh-Njaarke i Nordland, de har beiteområder i kommunene; Grane, Brønnøy, Bindal, Namsskogan, Høylandet, Nærøy og Leka.

Når skolegangen skulle velges var det ingen tvil. Første året ble på Hattfjeldal vgs, reindrift og naturbruk. Deretter ble det reindrift på vg2 på Grong videregående skole / Krånke jåerkeeskuvle. Årene var fyllt med mye praksis ute i reindrifta og teori på skolen.

– På skolen lærte vi mye om reinens mage og kropp, hvordan rein tar til seg næring og hva som er viktig å tenke på. En annen viktig del av pensum var beiteressurser og vegetasjon, vi lærte også mye om reindriftsloven som vi reineiere må forholde oss til i vår drift. Når vi hadde reindriftsarbeid og jeg måtte hjem å bidra var det aldri et nei å få fra skolen. Reindrift er en næring hvor vi i hovedsak følger naturen og reinsdyrene, det er ikke vi som legger opp kalenderen, det er det reinen og naturen som gjør. Så følger vi på. Å kunne reise hjem når behovet melder seg er derfor helt naturlig og nødvendig.

“Hjem” i dette tilfellet er der hvor reinen er i det aktuelle tidsrommet.

Etter vgs2 hadde Aina-Sööfe mulighet til å bli læring i reindrift men bestemte seg for å ta et tredje år med påbygning for å få studiekompetanse. Nå er hun halveis i siste året før hun starter som lærling i reindrift neste høst. Målet er å ta fagbrev i reindrift.

Yngst i flokken

Aina-Sööfe er yngst i en søskenflokk på tre. Mor og far driver andelen i lag men det er far som er født i reinbetedistriktet mens mor kommer fra svensk side av Sápmi. Akkurat nå er det bare de to som er hjemme men Aina-Sööfe kommer tilbake hjem om et halvår når lærlingeperioden på to år starter.

Familien er bosatt på Majavatn på våren, sommeren og høsten, det er der de har fast bosted. Aina-Sööfe gikk på grunnskole i Namskogan.  På vinteren flytter Aina-Sööfe og familien reinflokken til kysten, der de har flere beiteområder egnet etter ulike værforhold. Når de er på kysten leier de enten hus, bor i campingvogn eller tar kortere turer for å sjekke innimellom.

Vinterbeitene

På hvilke av vinterbeitestedene Aina-Sööfe og familien har reinen på vinteren er det vær og beiteforhold som avgjør. Familien bruker GPS sendere på reinen og følger daglig med flokken hjemmenifra. Noen ganger kan det være at de ser uro i flokken, andre ganger at reinen har gått på jordene.

– Det er jo ikke til å unngå at reinen ikke går på jorder når dette er innenfor deres beiteområder, da får vi beskjed fra bøndene og vi reiser for å drive de ut når vi kan. Vi har en fin kommunikasjon med bøndene.

– Det er heldigvis ikke jernbane eller mye biltrafikk på vinterbeitene som på vår, sommer og høstbeitene, så påkjørsler er ikke et problem der. Derimot er det en del ørn og gaupe i området som krever en del gjeting av reinflokken. Så det er ulike utfordringer de ulike stedene. Siidaen er nemlig sterkt plaget med påkjørsler fra tog og bil på høst, vår- og sommerbeiteområdene.

En av de store fryktene vinterstid Aina-Sööfe og familien må følge med på er om innsjøer fryser til is når det ikke er kommet noe snø. I slike tilfeller får ikke reinen væske og familien må flytte flokken andre steder, is kan også påvirke beitene slik at reinen ikke kommer ned til matfatet.

– Da må vi enten fore eller flytte flokken om det ikke bedrer seg raskt.

En annerledes hobby

Aina-Sööfe vokste opp med en far som temte rein. Slik fikk Aina-Sööfe og søsknene inn kunnskapen allerede fra barnsben av. En kunnskap som ikke lenger er allmennkunnskap for alle i reindriften. Siden da har hun temmet kjørerein. (Kjørerein er reinsdyr som er såpass tamme at man kan leie de og kjøre med slede).

Ved huset har Aina-Sööfe og familien en innhegning hvor de har kjørerein. Nå når flokken er i gjerdet er planen å ta fatt både temte kjørerein og ettårs hankalver til temming.

– Dess tidligere man begynner temmingen dess bedre er det.

Aina-Sööfe har gått kurs i reintemming i tillegg til alt hun har lært hos faren sin. Hun har holdt på den samiske tradisjonen og navngir de tamme reinsdyrene etter deres oppførsel eller utseende. Hennes følgesvenn heter Tjåavpe.

– Den er rolig og følger alltid etter meg. Tjåavpe betyr en som følger etter. Så har vi Vuelpe, som betyr venn også har vi Måssnoe. Reinsdyrene har ulik personlighet og ikke alle blir like tamme. Etter å ha temt de en liten stund ser man om de har potensiale til å bli veldig tamme eller ikke.

Med respekt for naturen

Aina-Sööfe forer kjørereinene to ganger om dagen. Iblant kjører hun til skogen med snøscooteren hvor hun plukker henglav som hun gir til reinen for å stabilisere fordøyelsen deres. Aina-Sööfe forteller at hun plukker fra naturen etter prinsippene hun har lært fra hun var liten.

– Du tar bare det du trenger og ikke mye fra ett område, det skal ikke synes at man har tatt noe.

En regel om bærekraft i den samiske kulturen som sitter dypt i Aina-Sööfe.

Dyrevellferd er også viktig for den unge reintemmeren.

– Når man tar noe fra naturen i ens egne hender, plikter man å sørge for at de har det bra. Som reineier følger man derfor godt med på reinens ve og vell, både når den er fri i flokken og når vi har de fast. Når de er her ved huset og ikke får beite fritt blir det vår oppgave å gi de den næringen de trenger.

Arven fra forfedrene

Hva er det med reindrifta som gjør at det betyr så mye for deg?

– Reindrifta er mitt arv og selve livet mitt. Jeg har lyst å fortsette med det som har vært i generasjoner, føre det videre. Vi lever veldig i takt med naturen og er bundet til jorden. Det kan i perioder være tungt fysisk arbeid og man er ute i all slags vær, men det gir meg så mye og jeg vet at det alltid etter dager med skitvær kommer godvær igjen.

– Det er tungt å finne døde dyr, for eksempel ved påkjørsler men så er det en av de største gledene å se nyfødte reinkalver ta sine første skritt. I reindriften kommer man sånnsett veldig nært innpå livet og døden. Det er en fin ting. Man lærer seg hardt arbeid og man lærer seg om livet. Å leve etter naturen og ikke klokka og kalenderen er en måte å leve på som gir et mye lavere stressnivå, synes jeg.

– Like mye som reindrifta er en en næring er den også vår kultur, levesett og en viktig del av det samiske språket for oss. Når vi er i reindriftsarbeid, snakker vi åarjelsaemiengïele (sørsamisk). Det er ikke mange andre slike naturlige språkarenaer nåtildags lengere. På den måten er vi med på å bære også arven i forhold til språket og kulturen videre ved å fortsette med reindrift.

I Ainas hjem har de alltid snakket åarjelsaemiengïele og å bevare og videreføre språket synes Aina-Sööfe er viktig.

Tapte områder

Når det blir snakk om fremtiden blir Aina-Sööfe betenkt.

– Jeg er redd mine oldebarn ikke kommer til å se se det landet jeg ser. Utbygginger skjer hele tiden; hytter, veier og industri. Gamle boplasser og våre kjente områder kan forsvinne. Jeg er ganske redd for fremtiden sånn sett og kommer til gjøre alt i min makt til at reindrifta i våre områder ikke skal forsvinne.

Aina-Sööf forteller at hun ofte tenker på Kalvatn-området i deres sommerbeiteområde.

– Det er en demning der, som min maadteraajja (oldefar) og aajja (bestefar) kjempet for at ikke skulle bygges i det området. Kalvatn ligger høyt oppe til fjells. Tre vann ble demt opp til ett vann. Det ligger samiske gravplasser, lavvoplasser og flytteleier under der.

– Dette var et område som var svært viktig, ikke bare som beiteland men hele distriktet er jo vårt hjem. Når noen tar et del av ditt hjem taes også en bit av deg. Fjellet er en del av meg og jeg er en del av fjellet. Og det tilhører alle i det områdene. Det kjennes trist at jeg ikke fikk se det landet min avdøde maadteraajja og aajja så. De sørget over dette området. Min avdøde aajja har fortalt meg hvordan området så ut, og det hadde vært en drøm å se den. Han fortalte meg at det var en gressdal og det var nesten høyt og lavtland på en og samme plass.

– Det er en sorg at vi ikke lenger får se reinen i dette området.

I dette området har det også vært planlagt vindkraftverk.

– Jeg husker da jeg var liten. Det var varmt og vi fra siidaen var samlet ved vannet for å demonstrere. Jeg var rundt 10 år og jeg husker vi badet i vannene. På gjerdet hang bannere med Baajh vaeride årrodh (La fjella leve på sørsamisk). Ungdommene i distriktet vårt aksjonerte. De kjempet kampen og gjorde en kjempe jobb for å forhindre denne utbyggingen, som de da fikk stoppet.

– Det er helt utrolig at vi ungdommer kan endre så mye.

Hvordan hadde landet sett ut med utbyggingen?

– Det vil jeg ikke tenke på engang, det er nok med den veien som ble bygget ved utbyggingen i forbindelse med demningen.

I Oslo for første gang

Da Aina-Sööfe hørte om de planlagte Fosen-aksjonene i Oslo visste hun med en gang at hun skulle dit.

– Det var faktisk første gang jeg var i Oslo! Først dro vi i februar, da var jeg og venninna mi 16 og 17 år. Sist gang kjørte jeg med aehtjie  (far) og min venninne. Vi tok med oss lavvoer og lå på Eidsvollsplass.

– Vi samer må stå sammen mot de massive utbygingsplanene vi har over hele Sápmi. Det er en kamp om å ta vare på landet som blir revet fra deg, en arv blir tatt i fra deg. Det at jeg er ganske redd for fremtiden var en av grunnene til at jeg dro til Oslo. Vi må gjøre det vi kan for å berge det vi har igjen av vårt reindriftsland. Det er jo en kamp alle båatsoesaemie  (reindriftssamer) kjenner i dag.

– Uten rein vet jeg ikke hvem jeg er, avslutter Aina-Sööfe.

Les saken Aftenposten skrev om Aina-Sööfe og Fosen-aksjonen her.

Les mer om Fosen-saken i Store Norske Leksikon her.