Landet jeg aldri fikk se
Om tapet av et kjært beiteland og hva som venter en ung reindriftsame når en arv skal føres videre.
“Å drive med rein på en øy må jo være lett. De er på øya hele året, faren for sammenblanding med andre er liten og øya har heller ikke gaupe eller jerv”. Det tenkte Reinfaktas utsendte før han besøkte Hinnøya.
Marit Ravdna og Peder Buljo.
Nå sitter vi i den tradisjonelle lavvoen til Peder Hansen Buljo og kona hans, Maret Ravdna Buljo, som de har de satt opp ved merkegjerdet. Peder er leder av Kanstadfjord/Vestre Hinnøy reinbeitedistrikt, og vi venter på at det verste regnet skal stanse slik at merkingen kan fortsette.
– Ja, det smått provoserende utsagnet om at det er lett her hører vi jo, humrer Peder med kaffekoppen i hånda. Men her er det nok av andre utfordringer sammenlignet med reindrift på fastlandet.
– Se her, Iinnabuoidi, det må du smake.
Marit Ravdna har stekt kjøtt i panne på bålet og serverer brød med feit røkt reinsdyrkjøtt på never. Med rørte tyttebær er det en av favorittrettene til fjells for de fleste reineiere. Det sier man ikke nei takk til, selv om man nettopp har spist. Det smaker utmerket.
– Her på Hinnøya er været stabilt ustabilt. Det skifter veldig fort, og man må bare tilpasse seg underveis. Vintrene varierer veldig og det kan komme mye snø som smelter bort noen dager etterpå. Andre ganger kan det fryse til, og det er lite beite tilgjengelig. Å samle rein er et kapittel for seg selv, for man må gå de fleste steder.
Hinnøya er fastlands Norges største øy på hele 2204,5 km², med mange daler og høye tinder. Høyeste fjell er Møysalen på 1262 moh.
Historisk var Hinnøya sommerbeite med vinterbeiter i Sverige. Denne driftsformen opphørte på 1800-tallet, og Hinnøya ble helårsbeite.
Vinterbeitene til Kanstadfjord/Vestre Hinnøy er på sør og vestsiden hvor det samles lite snø og beite er tilgjengelig. Øya er delt opp i to reinbeitedistrikt, Kanstadfjord/Vestre Hinnøy og Kongsvikdalen.
I Kanstadfjord/Vestre Hinnøy er det fire siidaandeler. En siidaandel er en form for konsesjon til å drive med rein, og man er berettiget til blant annet statstilskudd. Distriktsleder Peder har en av andelene. Han er gift med Marit Ravdna Buljo fra Kautokeino. De har tre sønner, Mihkkal Markus (16), Peder Issát (14) og Jusse Niklas (7).
Hinnøya er kupert, og samling av rein må skje til fots. Barna i dette distriktet blir med allerede i 5-6 års alderen, da sammen med andre. Fra omtrent 12-års alderen er man med på reinsamlingen for fullt. Mihkkal Markus på 16 år er allerede en erfaren samler, med mange mil i beina.
– Når man først drar på samling må man belage seg på å være borte i noen dager. Da gjelder det å ha med seg mat, klær og sovepose og andre ting for å klare seg ute. Man må også tenke på vekten på det man bærer med seg, forklarer han.
Telt har de som regel ikke med seg, det er for tungt å bære. Forskjellige steder i distriktet har de steiner som gir litt ly for vær og vind under samling, men akkurat behagelig er det ikke.
– Får vi en flokk i gang, så må vi følge den hele tiden til vi kommer frem. Snur man ned for natta, så er flokken borte neste morgen. Nei, man må ligge der ved flokken over natta, og flytte videre når morgenen gryr. Det kan være tøft noen ganger når man har gått fra det lysner til det blir kveld, men slik er det her.
For å hindre flokken å snu, lager de noen ganger et bålgjerde. Det går ut på å lage flere bål i en linje slik at reinen ikke passerer, hvis de snur. Så må gjeteren bevege seg fra bål til bål for å vedlikeholde dem gjennom natta, og slik få en kort hvil ved hvert bål.
– Det er en eldgammel metode som fortsatt brukes her. Noen steder har vi lagret midlertidige gjerder som vi raskt kan sette opp, som vi forlenger og kombinerer med bål.
– Vi hadde samlet til fots over mange dager og slitt med å få en flokk ned en dal. Den snudde gang på gang, og vi måtte løpe etter og snu den. Slik hadde vi holdt på i flere dager, og endelig var flokken på vei nedover dalen. Akkurat da dukker det opp tre utenlandske turister gående opp dalen. Flokken snur og turistene går selvfølgelig etter og fotograferer. De forsto ikke at de spolerte kanskje en ukes arbeid. Jeg måtte bare gå bort og sette meg ned og og telle til 200. Den flokken er fortsatt der, og vi har ikke fått merket den. Man kan le av det nå i ettertid, men det kokte litt akkurat da, forteller Peder.
Det sørlige reinbeitedistriktet på Hinnøya har tre reinflokker, som egentlig drives separat. Det er liten sammenblanding mellom flokkene på grunn av terrengets utforming og at inngrep har medført at noen flyttleier og trekkruter er i praksis stengt. Totalt blir det veldig mye samlingsarbeid og mange gåturer til fjells i løpet av året.
– Har dere testet med skritt-teller?
– Nei, foreløpig har vi ikke gjort det, men burde kanskje gjort det.
På vinterstid så lar de flokkene være der de er på vinterbeiter, mest mulig i ro. Det kan være bart helt til januar, og så komme masse snø i februar og mars. Akkurat de månedene er tøffe for reinen på Hinnøya.
Hvordan reinen klarer gjennom vinteren, er avhengig av hvordan den er besørget før vinteren.
– Har vi fått samlet den mot sørvest tidsnok, vil den klare seg godt uansett hvordan vinteren blir. Blir vi plaget av dårlig vær akkurat under samlingen, vil endel rein bli igjen på sommerbeite. Tapsprosenten kan være høyere avhengig av vinteren, og færre av simlene vil i de dårlige årene føde en levedyktig kalv. Hvordan vi lykkes med samling før flytting til vinterbeitene er derfor avgjørende hvordan neste år blir, forklarer Peder.
Peder og Marit Ravdna har de siste årene drevet med okseslakt for å for å mer fleksibilitet.
– Det er flere årsaker til det. Vintrene her er veldig ustabile. Okseslakt gir mer fleksibilitet, fordi man ikke er så avhengig av god kalveprosent. Oksekjøttet har mer marmorering, og for matentuasiaster er det viktig. Vi har kunder som kommer og handler hos oss på grunn av det, forteller Maret Ravdna.
– Staten motiverer jo til slakting av kalv gjennom tilskudd til kalveslakt. Dere tenker ikke på det?
– Kalveslakttilskuddet er på kroner 500,- pr. slaktet kalv. Slakter man en okse kan man få 1500 kroner det tørkede skinnet og opptil 3000 kroner for bellingene som skal bli til sko. Inntekten fra skinn og bellinger går man jo glipp av ved kalveslakt. Matematikken er derfor enkelt for vår del, selv om det er betydelig ekstrainnsats med å berede skinn og bellinger.
Distriktet er veldig preget av utbygging og trafikk. Hovedferdselåren til Lofoten går gjennom distriktet. Oksene lar seg mindre påvirkes, og har en viktig funksjon i den sammenhengen også.
– Det er enormt med trafikk, som bare har økt de siste årene. Det er mange turister som vandrer ute i distriktet. Simlene er skye og noen vil trekke seg unna et område hvor folk går. Det går utover veksten hvis de begynner å vandre unødvendig, noe som ikke er ønskelig. Oksene vil ikke gå så langt når de forstyrres, og er derfor også viktige i den sammenhengen.
Noen bukker kan være for seg selv ute i terrenget i flere år før de får dem inn i slakteriet. Vanligvis har en storbukk en vekt på rundt 60-90 kilo i slaktevekt, men på Hinnøya kan de veie over 100 kg.
– Den største vi har slaktet veide 116 kilo. De store bukkene har selv fått bestemme hvor de vil gå til enhver tid over flere år, og har ikke latt seg forstyrre av det som er beveger seg rundt i terrenget. De har sluppet å gå lange slankende turer, og har vokst seg store. Dette er ikke akkurat langdistanseløpere, humrer Peder.
Selv om det har vært reindrift på Hinnøya i århundrer, har reineierne på Hinnøya vært gjennom flere rettsaker om reinbeitene. To dommer har stadfestet retten til å drive reindrift på hele Hinnøya, henholdsvis fra Hålogaland lagmannsrett og Salten og Lofoten tingrett. Dommen fra lagmannsretten ble anket til Høyesterett som avviste anken, og tingrettens dom er nå også rettskraftig.
– Det har vært en belastning å stå i disse rettssakene. Det har vært artikler i media som barna får med seg, og vi selv har måttet observere kommentarfeltene. Hva skal man si til barna? Man setter det meste på vent mens rettsakene pågår, og det har tæret på oss over mange år. Forhåpentligvis er tiden i rettssystemet nå over. Kommentarfeltene må man bare tåle, sier Marit Ravdna.
En reinflokk i gjerdet august 2023 på Hinnøya.
Når reinfakta besøkte Hinnøya i midten av august, så holdt de på med kalvemerking. En flokk var i gjerdet og de var i ferd med å identifisere kalvenes eiere. Det slo reinfaktas utsendte at på hårfargen til rein var det en høyere andel enn vanlig med girjjat (hvit med prikker) og gabba (hvit). Er det et synsbedrag?
– Nei, det stemmer nok, ser vi en hvit rein i kikkert, beregner vi at det er ti rein der. De hvite reinene er viktige å ha spesielt under samling, for rett og slett til å observere hvor de er, sier Peder Buljo.
Hinnøya har verken jerv eller gaupe. Det kan være en gaupe som kommer innom som streifdyr, men de har ikke klart å etablere seg her.
– Se her, láhpit, skjegglav.
– Gir vi reinen skjegglav eller kvitkrull, spiser de skjegglavet først. Det er tydeligvis mye næring og god smak.
Fakta: https://snl.no/elghornslav
– Du som er fra Finnmark og kjenner til reindriften der. Hva tenker du er den største forskjellen med å drive her?
– Reinen er den samme, og beitene er også delt inn i samme årstidsbeiter. Jeg vil si at man kanskje er nærmere naturen her, fordi vi må bevege oss til fots. Å drive en reinflokk til fots er ganske annerledes enn sittende på motorkjøretøy. Når man skal passere et vanskelig område, så kan man nesten ikke feile. Du må ta hensyn og presse den akkurat så mye at den ikke snur. Hvis man feiler og flokken snur og stikker av, spolerer man gjerne dager med samling. Driver man derimot en reinflokk i Finnmark, så kan man avskjære den med motorkjøretøy hvis den stikker av. Det kan ikke vi her, sier Marit Ravdna Buljo.
Selv om det er hardt arbeid å drive med helårsdrift på Iinnasuolu, så er det fremtidstro. Det er flere ungdommer i distriktet som ønsker å ta over etterhvert. Mihkkal Markus er en av de, og like etter at Reinfakta var på besøk, reiste han til Kautokeino for å gå på reindriftslinja på videregående skole.
Om tapet av et kjært beiteland og hva som venter en ung reindriftsame når en arv skal føres videre.
Har du hørt om liggestein eller bålgjerde? De er ganske vesentlige for reindriften på Iinnasuolu – Hinnøya.
Reinfakta.no er en tjeneste fra Norske Reindriftsamers landsforbund (NRL)
