På kalvemerking hos Máhkarávju

Et av årets høydepunkter i reindriften er kalvemerkingen. Reinfakta besøkte Máhkarávju siida på Magerøya i Nordkapp kommune under arbeidet i juli.

Vi hadde avtalt med distriktsleder Máhte Máhtte, Mathis Mathisen Somby (61), å møtes i sommerhuset hans i Skárfaváhki (Skarsvåg). Der er barna samlet. Mathis har fire barn: Maien (25), Máhtte (17), Rávdná Maria (15), Ánná Máret (14 år), og to barnebarn.

– I år skal ungdommene opp til eksamen. Jeg har tenkt å blande meg minst mulig i arbeidet, så får vi se hvordan det går, smiler Mathis lurt.

Fra venstre Ánna Máret, Mathis, Rávdna Mária, Mathis, Maien med datter.

Reinmerker i arv

Når reinkalver merkes, så skjæres ørene slik at de får en ny form med eierens registrerte snitt. Reinmerket viser eierskapet til hver rein og er personlig.

Her er reinmerkeregisteret: https://www.landbruksdirektoratet.no/reinmerker-innsyn/app

Alle de fire barna har egne merker registrert. Datter Rávdná Mária har for noen år siden tegnet familiens reinmerker og hengt dem på kjøleskapet.

Reinmerker på kjøleskapsdøra.
Rávdná Maria sin tegning på kjøleskapsdøra i sommerhuset i Skárfaváhki.

Reinmerker går i arv, eller så avledes de ut fra familiens hovedsnitt også kalt “mearkaoalli”. Dersom en kjenner til hovedsnittene kan en gjenkjenne hvilken siida eller familie en rein tilhører. Ser man nærmere på det spesifikke reinmerket og snittkombinasjonene, vil man identifisere spesifikt hvilken person som eier reinen.

Mathis sitt eget merke er avledet utfra sin mors merke. Datteren Maiens merke er avledet utfra farens sitt merke. Sønnen Máhtte har arvet farmors merke. Datter Rávdná Márias merke er avledet utfra onkel på morsiden, og Ánná Máret sitt merke er avledet utfra mormors merke.

Når noen dør i en familie, så blir merket “ledig” og overtas vanligvis av noen av etterkommerne. Eldre mennesker som ikke lenger kommer seg til reinflokken, gir ofte merket sitt som gave til sine barnebarn eller andre nære slektninger. Noen merker er veldig gamle, har gått i arv fra generasjon til generasjon og slik bevares familiehistorie.

Lenke: Reinmerke – et stykke kultur- og familiehistorie

Ut og samle

Akkurat den dagen vi er på besøk, så er været strålende med sol og lett bris.

– Havtåken lettet nå på morgenen. Den kan være en utfordring for oss, siden den vanskeliggjør samling av flokken. Tåka kan komme plutselig og være så tett at har vi rein i gjerdet, så må vi ta en pause fordi sikten er minimal.

Vi har kjørt ut til campingvognen ved reingjerdet. Sønnen Máhtte skal ut og samle og drive rein inn i beitehagen og deretter inn i arbeidsgjerdet. Etter noen telefoner til kollegaene ute i felten, fyker Máhtte ut med tohjuls motorsykkel.

En liten konferering med kollegaene før Máhtte drar ut og samler rein.
En liten konferering med kollegaene før sønnen Máhtte drar ut og samler rein. Mathis Somby og sønnen Máhtte i bakgrunnen. (Máhtte er det samiske navnet for Mathis).

 

Verdens minste tre

Etter en kaffekopp eller tre, spaserer jeg og Mathis til en liten høyde for å observere. Det slår meg at det er veldig flatt terreng på Máhkarávju (Magerøya). Artikkelforfatter er reineier selv, og man legger fort merke til at det er ingen mygg eller andre insekter her selv om det ikke er så varmt eller sterk vind. Øya har få snøflekker, og det høyeste punktet på øya er Gråkollfjellet som er bare 417 meter over havet.

– Rein trekker (bálgat) veldig lite på denne øya. De veldig varme sommerdagene kan man vanligvis nesten telle på en hand og øya er nærmest fritt for insekter. Rein har det derfor veldig behagelig her. I år har det vært nesten litt for mange varme dager.

– Se her, her er verdens minste tre, Musøre. Mathis plukker opp noen blader fra jorda og viser frem.

Musøre
Verdens minste tre, Musøre.

– Denne er veldig viktig for våre rein når bladene dukker opp i løpet av juni. Vi hadde noen på beitegranskning for mange år siden, og de konkluderte med at akkurat denne planten er viktig næring for rein på denne øya.

Fakta om musøre: https://no.wikipedia.org/wiki/Mus%C3%B8re

Les også: Reinen nyttiggjør seg av ulike planter

Det norske navnet på Máhkarávju er Magerøya, men det er lite som tyder på et magert næringsgrunnlag for rein. Øya er veldig grønn i juli, og det meste er mat for rein. Det er lite krøkebærlyng.

– Ja, det er veldig grønt her når det grønne vokser frem.

Reinflokker drives inn i beitehagen

På høyden har vi god oversikt og ser først at en av fetterne til Mathis driver en liten flokk inn i beitehagen. Etter hvert kommer sønnen Máhtte og to andre med en større flokk.

– Se der ja. Nå har vi nok til å merke i tre runder med rundt 100 kalv hver gang.

Designet på gjerdesystemet er tilpasset terrenget, og gjerdene leder reinen naturlig slik at reinens instinkter benyttes og flokken ikke finner på å snu plutselig. Drivingen går enkelt og uten problemer.

– Her har vi prøvet og feilet. Vi har til slutt funnet et design på gjerdesystemet som gjør at drivingen går uproblematisk.

Vi er vel en halvannen kilometer unna på en høyde. Gjeterne har begynt å drive den første flokken med rundt 100 umerkede kalver inn i arbeidsgjerdet.

 

Når den første flokken er vel inne i gjerdet så ringer kollegaene.

– Ja, det er bare å starte å nummere kalvene, svaret Mathis kort.

Erfaringbasert kunnskap viser at har man mulighet til å bestemme antall kalver inn i gjerdet når man skal merke, er 100 – 150 veldig effektivt. Det er også litt væravhengig, arbeidet er lettere på kjøligere dager. Kalvene bruker ikke lang tid til å finne igjen moren sin når det er kjølig, som gjør at arbeidet med å identifisere eiere går kjappere.

Vi går fort tilbake til gjerdet, og vel fremme er arbeidet allerede i gang. Utenfor kverna står det flere personer som ikke tilhører siidaen.

– Der er jo han Dag Arne. Jeg drar bort og hilser på han, sier Mathis og ler.

Latteren sitter løst hos Mathis, og han sprinter bort til sin gamle lagkamerat Dag Arne Tauselv fra glanstiden for fotballen på øya.

Les mer om verddevuohta her: Reindrift + fotball = ❤️

 

Slik arbeidet Máhkarávju siida

Arbeidskvern reindrift

  1. Først drives reinen inn i en beitehage fra terrenget.
  2. Fra beitehage drives flokken til en oppsamlingsinnhegning i arbeidsgjerdet gjennom ledegjerder som blir smalere jo nærmere arbeidsgjerdet man kommer.
  3. Flokken deles eventuelt inn i mindre flokker på turen fra oppsamlingsrom til inndrivingsrom. Under kalvemerking må en påse at en ikke skiller kalv fra mor. Til slutt kommer reinen inn i kverna hvor kalver tas tak i fysisk og får hengt på et nummerskilt før de slippes ut til et mindre oppsamlingsrom. Når alle kalvene har fått et nummer, slippes de ut i observasjonsrommet.
  4. Kalvene følger mora og når de har et nummer, så noteres eiere. Så sammenligner man tall og avklarer eventuelle kollisjoner, før man slipper flokken til inndrivingsrom.
  5. Fra inndrivingsrom gjennom kverna igjen, og i denne runden merkes kalvene.
  6. Fra oppsamlingsrommet ble flokken sluppet ut på beite igjen.
  7. Hele prosessen i gjerdet tok rundt tre timer hos Máhkarávju siida pr. reinflokk.

Kalver får nummerskilt

Klart for eksamen

Arbeidet i gjerdet går sin gang, og snart har alle kalvene fått hengt på nummerskilt. Kalvene har gjenfunnet mora si, og er nå i observasjonsinnhegningen. Barna til Mathis er i full gang med å se etter familiens kalver. De nummererte umerkede reinkalvene følger simla (mora til kalven) og ved å se på øremerket til simla, vil man se hvem som eier kalven. Nummeret til kalven noteres så av eierne.

Jeg og Mathis er i campingvogna og drikker kaffe.

– Du får spasere bort og ta bilder. Nå er det tid for eksamen. Jeg kommer først når de er ferdige med arbeidet. Spennende å se om det er kollisjoner og hvem som har rett, ler Mathis.

Ser etter rein
Barna til Mathis i gang med å registrere eiere til kalvene. Det er noen korte diskusjoner om eierforholdet til noen, og eierne noteres på et nummerert ark.

– Vi tror vi har sett de fleste, sier storesøster Maien.

Hun bor på Skjervøy og har tatt turen til kalvemerkingen med de to barna sine.

Ser i kamera
–  Det er viktig at barna er med på dette arbeidet fra de er små. Da blir de inkludert i miljøet og vet også hvordan arbeidet skal gjøres, sier storesøster Maien bakerst. Máhtte i foran og Rávdná Mária i midten.

– Hva tenker dere om at det av enkelte er blitt foreslått chip-merking av rein?

– Det tror jeg hadde fungert dårlig og blir å rokke ved kulturen vår. Å ha et eierforhold til rein er kanskje noe av det viktigste i reindriften. Man merker kalvene selv, og legger også merke til særegenheter hos dyr i forbindelse med det. Eierforhold er også en motivasjonsfaktor, sier Maien.

Máhtte er 17 år og ferdig med første året på reindriftslinja på videregående skole. Etter to år kan han bli reindriftslærling og jeg spør om det er det som er planen.

– Har ikke tenkt så langt enda, jeg må gjennom det andre året på videregående skole før jeg eventuelt blir lærling.

Moren til Máhtte og hans to yngre søstre er også reineier, og har sommerbeite på Fálá / Kvaløya i Hammerfest kommune i Finnmark. Máhtte og småsøstrene deltar også i reindriftsarbeidet der, og man kan trygt si at det er reinsdyr og reindrift nesten 24/7 på søsknene.

– Blir du lei?

– Aldri! Kan ikke tenke meg et annet liv enn dette. Vi har nok å gjøre og det er slik jeg liker det.

Máhtte arbeider ofte sammen med onklene i mors distrikt på Fálá / Kvaløya. De begynner å trekke på årene med sine 69 og 74 år.

– Hva velger du, Máhkarávju eller Fálá for hvor du ønsker å jobbe med rein?

– Foreløpig trenger jeg ikke å velge. Det er fint begge steder, så får man se hvordan det blir etter hvert.

Kollisjoner – hvem har rett?

Etter vel en time har alle kalvene fått en eier, og da er det på tide å sammenligne nummer.

Ser på tallark
Far selv har ikke klart å holde seg, og har kommet ned til observasjonsinnhegningen.

– Det er tre kollisjoner, ropes det i bakgrunnen. En av kalvene har i tillegg tre eiere!

Ved en kollisjon så har to eller flere personer skrevet opp nummeret til kalven som sin egen. Av og til kan en forvirret kalv følge en annen simle enn mora, og da oppstår en kollisjon som må avklares. Nå er det tid for eksamensresultatet.

– Ja, nå er det spennende, smiler Mathis. Hvem har rett?

Mann bruker kikkert

Det går vel en fem minutter, så ropes det. – Mathis, dere fikk tre ekstra kalver roper en av fetterne. Sønnen Máhtte har vært med for å konstatere eierskapet.

Vi står der sammen med døtrene Maien og Rávdná Mária. Mathis sier ikke noe. Han smiler fornøyd, og klarer ikke å skjule stoltheten.

–  Vi feilet ikke, vi hadde alt rett, smiler Rávdná Mária.

– Ja, dere hadde alt rett, sier Mathis.

 

Et velfungerende gjerde

Flokken drives til en annen innhegning og etter hvert gjennom kverna igjen. Det slår Reinfaktas utsendte at også arbeidsgjerdet er veldig godt utformet, som benytter reinens instinktive bevegelsesmønstre. Det behøves bare par personer å drive reinene mellom innhegningene. Eksempelvis blir kverna tømt for voksne rein på under ett minutt fra de kommer inn.

– Vi har prøvet og feilet også her. Vi blir bare færre personer i distriktet og da må gjerdene utformes slik at vi ikke er avhengige av så mange. Våre rein beveger seg mot sola i gjerdet, og når de kommer inn i kverna løper de den veien uten opphold på grunn av utformingen. Så vil de automatisk snu tilbake, og derfor er utslippsdøra ved inngangsdøra. Da er det bare å slippe de voksne dyrene ut, fordi kalvene blir stående eller er fanget av de som er i kverna, forklarer Rasmus Somby. Han er en av reineierne på Máhkarávju og fetteren til Mathis.

Viser frem dører
Rasmus Somby og Mathis Somby viser frem inn og utgang til kverna.

En kort spurt av Nils Mikkel Somby, så er reinene i kverna igjen.

De voksne reinene bruker ikke lang tid på å komme seg ut.

Ungdommene merker kalvene

Rein hentes inn i kverna og kalvene merkes. Mathis merker en og en annen kalv og det er ungdommene som merker de fleste.

Maien merker kalv
Maien merker kalv med datter i bæresele.

De eldste barna merker vante og kontrollerte, mens far hjelper og instruerer yngste datter Ánna Máret.

– De må bare ta ansvar og få jobben gjort. Jeg lar de merke kalvene, en dag må de klare seg selv.

– Hva tenker du om at noen mener dette er skadelig for rein?

Selve merkingen tar veldig kort tid og er til fordel for dyret resten av livet. Det er kanskje litt vondt akkurat der og da, men det springer over 200.000 øremerkede tamrein i Norge som ikke har noen problem med å reprodusere seg selv. Det er vel svaret på det.

Etter mindre enn en time er vel de 100 kalvene merket. Det går fort i gjerdet. De fleste av distriktets reineiere er tilstede, i tillegg til noen fra lokalbefolkningen på Magerøya. Umiddelbart etter merkingen drar fire stykker ut for å hente en ny flokk fra beitehagen.

Noen av ungdommene spiller fotball i kverna i pausen. Kverna har kunstgress som underlag, som er mykt for reinen.

 

30 sekunder så er reinen merket

Mathis har ganske mange snitt i sitt merke, og med rolige bevegelser bruker han under 30 sekunder på å merke en kalv.

– Hvordan ser årets regnskap ut hittil?

– Tja, vanskelig å si foreløpig. Kommer vi opp til 70 % kalv så er det meget bra for dette distriktet, sier Mathis.

– Å gjenkjenne merker er en syretest

Jeg og Mathis er tilbake i campingvogna og han steker røyket reinkjøtt og koker kaffe. Mathis har i mange år vært medlem av merkenemda som godkjenner eller avviser omsøkte merker. Her tar man hensyn til familiers hovedsnitt, men også slik at merker ikke kan ommerkes.

– Å gjenkjenne egne og siidaens rein er selve syretesten for en reineier her i Finnmark. Det er slik at klarer man ikke det, så er det vanskelig å drive med rein. Hvis man får sammenblanding med naboen, så må man ha oversikt over merker og gjenkjenne familiens og siidaens rein.

– Hva tenker du om chip-merking?

– Helt uaktuelt for vår del. Det er ikke godt å si hvordan chip fungerer i minus 40, og det vil også vanskeliggjøre arbeidet ute i felt. Er man på gjeting og finner en flokk i grenseområde, så må man gjenkjenne hvem denne tilhører, og da er øremerker et godt redskap som har fungert i mange hundre år. Jeg ser ingen grunn til å endre på det.

Deltakere i reportasjen
  • Máhte Máhtte, Mathis M. Somby, 61 år.
  • Maien Somby, 25 år.
  • Máhtte Somby, 17 år.
  • Rávdná Mária Somby, 15 år.
  • Ánná Máret Somby, 14 år.

 

Vi i Reinfakta-redaksjonen takker for at vi fikk bli med på kalvemerkingen på Máhkaravju. Gjennomføring av kalvemerkingen vil ha ulike variasjoner fra siida til siida og sted til sted. Denne reportasjen tok for seg arbeidet slik det gjøres på Máhkaravju.

 

var rocket_lcp_data = {"ajax_url":"https:\/\/reinfakta.no\/wp-admin\/admin-ajax.php","nonce":"8c11ec96b2","url":"https:\/\/reinfakta.no\/aktuelt\/pa-kalvemerking-hos-mahkaravju","is_mobile":false,"elements":"img, video, picture, p, main, div, li, svg, section, header","width_threshold":1600,"height_threshold":700,"delay":500,"debug":null}